Publisert av Erik Rynning

 

Inspirert av Peter Gwin.

 

 

I Aktuell viten 16.11.2014 omtalte vi en maritim kirkegård

nord for Chittagong i Bangladesh. Også i Alang i India

gravlegges skip. Det resulterer i alvorlige skader for

arbeidere ned til 14 år gamle.

 

Havgående fartøy rives i stykker. Maskineri og rørledninger

selges til videreforhandlere; fra kjempestore motorer,

batterier, generatorer og kobberledninger til

mannskapsutstyr, livbåter og elektronikk. Etter at skipet er

redusert til en skraphaug av stål kuttes skroget i biter.

 

Billig arbeidskraft og lave skatter er andre elementer som gjør operasjonen økonomisk lukrativ. Og rederen får en pris for skipet, og unnslipper mer bryderi med et skip som har gjort jobben i 20-30 år.

 

EU har forbudt medlemslandene å lande sine skip i

tidevannsområder på grunn av den farlige operasjonen.

Men det er god økonomi knyttet til å omgå reglene.

 

Et skip bygget og eiet i EU kan selges og omregistreres i

for eksempel den karibiske øystaten St. Kitts.  Så selges

skipet videre til for eksempel Malwi Ship Breaking i Alang,

som kjører skipet på land med tidevannet, og gjør den videre forretning.

 

Den opprinnelige tyske eieren bedyrer at skipet hadde

erklært insolvens, og at administrator av boet har solgt

skipet til best mulig pris uten andres innflytelse.

 

Men flere europeiske skip er solgt til andre land mens

de er på vei inn i indisk farvann. Og noen land har

behendige regler som tillater flagging av skip for en kort

periode uten å behøve noen virksomhet i landet.

Og omregistreringer er i seg selv ikke ulovlige.

 

Noen mener at så mange som 180 egentlig europeiske skip fant sin død i Alang i 2014. Mer enn hundre bedrifter driver skipsopphugning her på 11 kilometer strand. Myndighetene i India tillater virksomhetene fordi de gir arbeidsplasser.

 

Se tidligere publisert

aktuell viten her