Publisert av Erik Rynning

 

Inspirert av Paul Nicklen

 

Fangst av hvalross har vært forbudt på Svalbard siden 1952. Etter intens fangst gjennom noen hundre år, var det bare 100 dyr igjen. Så fikk det naturlige livet utfolde seg. Nå er det 2.500 hvalross på Svalbard.

 

De har utviklet enda lengre støttenner i sin naturlige utvikling. Evolusjonen har sin egen agenda.

 

Med støttennene kan de hugge seg fast i isen og krabbe opp på isflaket. Og de kan kjempe mot rivaler eller fiender.

 

Totalt beregnes det rundt 20.000 atlantisk hvalross; blant annet ved Grønland og Franz Josefs land; se egen aktuell viten 09.10.2014 om Franz Josef land. Bestanden er kanskje en tiendedel av hva den har vært.

 

Hvalrossen kan veie mer enn 1.000 kilo. En støttann kan bli mer enn en meter og veie fem kilo. Det er et fryktelig våpen. Selv ikke isbjørnen, som ser hvalrossen som god føde, kan være trygg. Det gjelder særlig om en angrepet hvalross får hjelp av sine frender.

 

Hvalrossen kan lett dykke ned til havbunnen på 100 meter for å finne favorittretten muslinger. Der gjør de nytte av sin mustasje; tett i tett med korte, strie værhår på overleppen, for å finne muslingene. Hvert dykk kan vare seks til åtte minutter.

 

Et eneste måltid kan være 1.000 muslinger. Det kan ta hele dagen.

 

De suger ut kjøttet med en slags vacuum kraft. Denne kraften er så sterk, at den kan trekke skinnet av en sel.

 

Hvalrossen trenger åpent vann mellom isflakene for å dykke etter muslingene. Men de trenger også isflak! Der pakker de seg gjerne sammen i flokk.

 

Hannen «synger» for å tiltrekke seg hunnen. Femten måneder senere fødes ungen, som kan bli førti år gammel; om alt går bra!