Publisert av Erik Rynning 08.10.2014

 

Franz Josef land er den nordligste øygruppe i verden; 192 øyer. Sovjet-unionen hevdet retten i 1926. Eneste bosetting er en meteorologisk stasjon, men Russland planlegger militærbase; ivrig etter å finne olje og gass.

 

Fridtjof Nansen nådde ikke Nordpolen i 1859. På vei hjem sørover dro han over øygruppen. Det tok ham 10 måneder; derav mesteparten i en overvintringshytte på «Jackson island». Det er lettere å ferdes her nå; med bedre kart, GPS, en komfortabel båt og ikke Nansens ambisjoner.

 

Vi er 1400 kilometer nord for polarsirkelen, nord for Murmansk, øst for Svalbard. Hit kom en forskningsgruppe i 2013, blant annet for å undersøke issmelting; og økologiske konsekvenser. Men hovedfokus var biologi, botanikk, ornitologi og mye annet; nesten 40 forskere fra mange land.

 

Her er isbjørn, hvalross og hvithval; og rikt fugleliv. Særlig en liten alke, den nest minste i alkefamilien, ble studert. Den har små vinger som tillater den å svømme under vann.

 

Den er særlig utsatt for miljøsvingninger; gjennomsnittstemperaturen i Arktis er høyere enn på 2000 år. Noen sier den kan komme til å øke fem grader før århundreskiftet.

 

Den lille alken spiser mest bittesmå krepsdyr, som er hovedkomponent i arktisk plankton. Hver fugl trenger tusener for et godt måltid. De bittesmå krepsdyrene har klare temperaturpreferanser. Hvis de forsvinner helt eller delvis, vil det bli et tøft for en liten alkefugl.

 

Den nåværende arten kreps er stor og fet, og avhengig av kaldt vann og isdannelse. En mindre og magrere art vil ved temperaturøkning kunne ta over miljøet. Da vil den lille alken kanskje måtte bruke 10 timer for å få i seg et tilstrekkelig måltid, mye lengre enn i dag. Også torsk, sild og forskjellige sjøfugler spiser den fetere arten; til og med sel og hvithval.

 

Forskerne måler og veier alken, og setter på instrumenter som blant annet kan måle hvor dypt og lenge den dykker. En dag hadde de funnet bare noen få alker. De var på vei bort for dagen, men en fikk øye på en voksen alke mellom noen stener. Han tok den opp, og så straks noe annet: en liten fugleunge. Hver unge er verdifull, for alken får bare en av gangen.

 

En fikk oppgaven å passe ungen mens moren ble veiet og målt. Inne i hånden fikk den nyfødte ungen, knapt større enn en plomme med nebb, beskyttelse mot vinden. Den var hjelpeløs, men tillitsfull til livet. Så ble den lagt tilbake i redet. Hvor er den nå, kan man spørre. Overlevde den 25 dager blant stenene, før den kunne fly til sitt vinterkvarter et sted; en perfekt, liten uredd og spenstig alke?

 

Hvem vil ikke få ærefrykt for livet og miljøet etter å ha holdt en slik fugleunge i sin hånd i et av verdens mest ugjestmilde strøk?

 

Kilde: Inspirert av en beretning av David Quammen august 2014