Mest lest Aktuell Viten
President John F Kennedy innviet den første avsaltingsfabrikken i USA; i Freeport,
Texas i 1961. Han sa at havet var verdens største og billigste naturresurs.
Vi mottar gjerne forslag eller innlegg til denne spalten. trykk her
Publisert av Erik Rynning
Inspirert av Mike Holmes
Når naturressursene tar slutt
Det kunne vært en historie om Norge;
et antall decennier frem. Men det er om en
liten øy i Stillehavet, Nauru; mellom Hawai
og Australia.
Se vår TV-serie «Across the Pacific».
I 1970 var Nauru verdens rikeste nasjon
per capita. Flere tror det nå er Norge, men
det er Qatar. Felles for de tre landene er at
rikdommen er basert på naturressurser,
som en dag tar slutt.
I 70-årene var det ingen skatt på Nauru.
Befolkningen levde høyt på strå. De kunne
reise med eget statlig flyselskap til Australia
for å boltre seg i luksus. Og et statlig rederi
eide en gang moderne, havgående skip.
Det var ingen kultur for å arbeide særlig
meget (som i Norge i dag!?).
Rikdommen skyldtes verdifulle fosfater
skapt av fugleekskrementer, basis for
superfosfat gjødsel.
2.600 arbeidet i det statlige fosfatselskapet;
mest fremmedarbeidere
(som i Qatar, og snart Norge). Arbeidslønnen
var liten, men bolig, måltider, helse og skole
var gratis.
Øya var engelsk til 1888, kalt
«Pleasant Island», så tysk koloni, inntil
selvstendighet i 1968. Frem til da tok
koloniherrene det meste av fortjenesten.
Rikdommen varte så i 20 år, til slutt på
fosfatet. Dårlige finansielle satsinger og
investeringer reduserte formuen raskt.
Nauru er i dag et fattig U-land.
Etter fosfatutvinningen finnes
bemerkelsesverdige takker og pyramider i
fosfatområdene. Men det er også vakre
strender, og fremdeles fin infrastruktur,
som stort konferansesenter og fine
sportsarenaer.
I Norge finnes penger til alle gode formål;
en inngrodd kultur uten tanke på neste
decennium. Forvaltning i aksjer og fond
er sjanseløst. Vi må investere i infrastruktur
og eierkontroll i gode prosjekter, som Qatar.
Men det blir vanskelig gjennomførbart i et
«hyperdemokrati». Begrepet «omstilling»
er uten innhold; annet enn et fromt ønske
om at noen skal finne på noe nytt.




