Vi mottar gjerne forslag eller innlegg til denne spalten. trykk her

Publisert av Erik Rynning

 

Inspirert av Mike Holmes

 

Når naturressursene tar slutt

 

Det kunne vært en historie om Norge;

et antall decennier frem. Men det er om en

liten øy i Stillehavet, Nauru; mellom Hawai

og Australia.

Se vår TV-serie «Across the Pacific».

I 1970 var Nauru verdens rikeste nasjon

per capita. Flere tror det nå er Norge, men

det er Qatar. Felles for de tre landene er at

rikdommen er basert på naturressurser,

som en dag tar slutt.

 

I 70-årene var det ingen skatt på Nauru.

Befolkningen levde høyt på strå. De kunne

reise med eget statlig flyselskap til Australia

for å boltre seg i luksus. Og et statlig rederi

eide en gang moderne, havgående skip.

Det var ingen kultur for å arbeide særlig

meget (som i Norge i dag!?).

 

Rikdommen skyldtes verdifulle fosfater

skapt av fugleekskrementer, basis for

superfosfat gjødsel.

 

2.600 arbeidet i det statlige fosfatselskapet;

mest fremmedarbeidere

(som i Qatar, og snart Norge). Arbeidslønnen

var liten, men bolig, måltider, helse og skole

var gratis.

 

Øya var engelsk til 1888, kalt

«Pleasant Island», så tysk koloni, inntil

selvstendighet i 1968. Frem til da tok

koloniherrene det meste av fortjenesten.

 

Rikdommen varte så i 20 år, til slutt på

fosfatet. Dårlige finansielle satsinger og

investeringer reduserte formuen raskt.

Nauru er i dag et fattig U-land.

 

Etter fosfatutvinningen finnes

bemerkelsesverdige takker og pyramider i

fosfatområdene. Men det er også vakre

strender, og fremdeles fin infrastruktur,

som stort konferansesenter og fine

sportsarenaer.

 

I Norge finnes penger til alle gode formål;

en inngrodd kultur uten tanke på neste

decennium. Forvaltning i aksjer og fond

er sjanseløst. Vi må investere i infrastruktur

og eierkontroll i gode prosjekter, som Qatar.

Men det blir vanskelig gjennomførbart i et

«hyperdemokrati». Begrepet «omstilling»

er uten innhold; annet enn et fromt ønske

om at noen skal finne på noe nytt.